Christine Phungs ro ser overraskende ut. Hun ble for første gang inkludert i den offisielle kalenderen for parisiske motedesignere (den 24. september i fjor), og med en usedvanlig høflig og rolig fremtoning tar hun imot oss i atelieret sitt i rue du Faubourg-Saint-Antoine. Hun ble født i Levallois i 1978 og er fransk-kambodsjansk. Hun sier hun er besatt av «identitet, hud, kroppens arkitektur, fortelling og bevegelse», og siden 2011 har hun presentert fargerike og raffinerte silhuetter: en særlig forfriskende tilnærming til letthet, uten å ty til det minimalistiske. Når man ser henne på catwalken på takterrassen til Galeries Lafayette, tenker man på starten hennes? Ja, spesielt fordi jeg av frustrasjon vendte meg bort fra mote da jeg var 9 år. Tanta mi, som nettopp hadde fullført studiene ved skolen Duperré, hadde fortalt meg at det ikke fantes noen karrieremuligheter. Da jeg var 18, var jeg lidenskapelig opptatt av oljemaling og studerte ved kunstskolen i Rueil-Malmaison. Det ga meg muligheten til å utforske maleri, men også fotografi, video, skulptur og litt arkitektur. Jeg følte et behov for å skape anvendt kunst «for livet», for virkeligheten, for industrien. Motedesign, som kombinerer volum, tekstil, design, grafikk og rom, gjorde det mulig for meg å fortsette med alle disse spennende tingene. Jeg ble tatt opp ved Duperré. Det var først da jeg kom på at det var min opprinnelige drøm! Du fortsatte med Institut français de la mode, hvorfor? IFM virket uunnværlig for å lære å utarbeide forretningsplaner, forstå ledelsesspråket og få kontakt med markeder, målgrupper osv. Der innså jeg at jeg måtte vente noen år før jeg kunne lansere merket mitt. Yrket er ekstremt komplekst, energikrevende, kostbart og ganske mystisk i den alkymien det krever. Så du jobbet for andre merker i åtte år … Jeg ville forstå organiseringen i de store motehusene. Jeg startet med praksisplasser hos Kenzo, Sonia Rykiel og deretter Jean Paul Gaultier. Etter IFM ble jeg ansatt av Christophe Lemaire. Deretter fulgte en uvanlig toårsperiode med sportsklær for menn hos Homecore. Så var det tilbake til moten hos Chloé, Vanessa Bruno, Dior og Lacoste, hvor jeg jobbet med barnekolleksjonen. Fra disse erfaringene tok jeg med meg gleden av å kombinere ulike uttrykk. Jeg liker å blande haute couture- og sportslig estetikk, og jeg oppdaget også at jeg kunne spenne over flere kundetyper samtidig – en fleksibilitet, en evne til omstilling, en kreativ allsidighet. Var starten vanskelig når du var alene? Det første problemet er å få butikker som faktisk legger bestillinger og betaler. Det andre er å håndtere den daglige driften av en bedrift: administrasjon, finansiering, ledelse, markedsføring, fakturaer og produksjonskontroll, samtidig som man må ha tid og frihet til å skape – det er schizofrent og todelt! Men det gir muligheten til å være dirigent. Det krever stor allsidighet, og det er intenst! Hvordan ble din første kolleksjon, L ight Diffraction, til? Jeg hadde finslipt arbeidsmetoden min, hadde et lite nettverk og noen sparepenger, så i 2011 sa jeg til meg selv: nå gjør jeg det! Jeg lot meg inspirere av lysets diffraksjon og forestilte meg historien om en jente som falt ned i en gruve med røde diamanter – en tvetydig farge knyttet til Eros og Thanatos, et symbol på kjærlighet og blod, død og liv, fornyelse og revolusjon. Jeg likte ideen om fragmentering og gjenoppbygging, om et prisme som forvrider og bryter lyset i utallige fargerike glimt. Jeg jobbet med svært grafiske plisserte tekstiler og skapte et «fraktalt» trykk. Du vant Grand Prix de la Création fra byen Paris i 2011, og i fjor vant du prisen for de første kolleksjonene fra ANDAM. Gir det et løft? Jeg bruker hver konkurranse som en unnskyldning for å skape, for å konsentrere meg, samle kreftene og forene folk, og for å strukturere samarbeidspartnerne rundt et krystallklart mål med en fast tidsfrist. Så, midt i prosessen, når tingene er godt bygget opp, sprenger jeg rammene, prøver å overskride dem og transcendere dem, og den kanaliserte energien gjør det mulig for meg å nå mye lenger. Hvilke erfaringer påvirker deg? De mentale bildene av lys, dufter, former og teksturer fra reisene mine. New York slo meg med en energi jeg følte så sterkt at jeg fikk søvnløshet; Tokyo gjorde meg desorientert, der følte jeg meg analfabet; Siem Reap [Kambodsja] rystet meg med jungelen som tok over arkitekturen, fuktigheten, mykheten, volden og skjønnheten. Mange kunstverk inspirerer meg: samtidsskulpturene til Anish Kapoor, Xavier Veilhan og Antony Gormley, lyset til kunstnerne Olafur Eliasson og James Turrell, den uvanlige estetikken til arkitektene Zaha Hadid og Daniel Libeskind, de frie og drømmeaktige fotografiene til Ryan Mcginley, og i filmverdenen Nouvelle Vague for sin humor og David Lynch for sitt sanselige, indre univers. Du kombinerer gamle håndverksteknikker med ny teknologi … Jeg liker å gjenoppfinne plissering, patchwork, broderi og blonder, og å forskyve dem, enten gjennom svært moderne grafikk, farger eller uventede proporsjoner. Jeg samarbeider med tekstildesigneren Tzuri Gueta [israelsk innehaver av patentet på silikonblonder, Grand Prix de la Création Paris 2009] og den tradisjonelle plisseringsmesteren Monsieur Lognon, hvis atelier allerede eksisterte under Napoleon III. Du skapte dine to første kolleksjoner på et psykiatrisk sykehus! Ja, onkelen min, som var psykiater i Phnom Penh, hjalp meg med å etablere et lite syatelier på sykehuset hans. Vi hadde gjort om et rom til et atelier. Der produserte jeg små serier med kjoler og topper i silke sammen med kvinner fra nabolaget. Til slutt innså jeg at jeg ikke klarte å kontrollere kvaliteten, at språket var en barriere, og at avstanden og forsyningen var et problem. Der beholder jeg perlebroderiet, resten tas med tilbake til Frankrike.