INTERVIEW I KOI, ET MAGASIN DEDIKERT TIL SAMFUNN OG ASIATISKE KULTURER Christine Phung: «I Kambodsja ga onkelen min meg et rom til å gjøre til mitt syatelier. Denne reisen var fødselen til merket mitt» 21. juni 2021 – INTERVIEW [Tekst: Julie Hamaïde — Bilder: Samuel Kirszenbaum] Christine Phung, som utdannet seg ved Duperré-skolen og deretter ved Institut français de la mode, har vunnet mange priser (Grand Prix de la Création fra byen Paris i 2011, ANDAM Fashion Award i 2013, Prix des talents du luxe et de la création i 2018…) samtidig som hun gjorde seg erfaring som designer hos Vanessa Bruno, See by Chloé, Baby Dior og Lacoste, før hun ble kunstnerisk leder hos Georges Rech og deretter kreativ direktør for Leonard. Allerede et imponerende CV for denne unge kvinnen i 40-årene, som også har skapt sitt eget merke. Hun mestrer grafiske og florale trykk, silke og plissering like godt som teddyjakker. For Koï forteller designeren oss om sin historie med Kambodsja og sin visjon for fremtidens mote. Du har en historie full av betydning knyttet til etternavnet ditt. Kan du fortelle om den? Jeg heter Christine Phung og er fransk med kambodsjansk opphav. Faren min flyktet fra de røde khmerene. Det var da han måtte endre identitet. Han ga papirene og navnet sitt til sin 18 år gamle storebror, slik at han kunne forlate landet uten å bli militært rekruttert. Faren min tok deretter identiteten til en nabo som var død og som het Phung, et vietnamesisk navn. «Phượng» betyr føniks, ildfuglen som gjenfødes fra asken, og jeg synes ideen er veldig sterk. Hvordan oppdaget du denne familiehistorien? Jeg har alltid hatt tilgang til den. Jeg hadde allerede lagt merke til at jeg ikke hadde samme navn som de andre familiemedlemmene, som heter Trinh. Jeg fikk raskt forklart opprinnelsen til dette navnet. I tillegg, siden foreldrene mine var skilt, var jeg også den eneste Phung i min franske mors familie. Dette navnet har alltid fått meg til å undre, det knyttet meg til min asiatiske identitet. Vokste du opp i den kambodsjanske kulturen? Overhodet ikke. Jeg vokste opp hos moren min og dro for å besøke faren min med jevne mellomrom. Denne familiehistorien hadde svekket ham psykisk. Han kunne ikke være en kulturell brobygger for meg. Jeg tror det er knyttet til folkemordet og det han så. Jeg har lest forferdelige fortellinger om dette, vitnemål fra folk som angav hverandre i samme landsby, en form for brodermord. Hva var det som fikk deg til å interessere deg for historien til faren din, familien din og Kambodsja? Da faren min endret identitet, flyktet han til Macau. Den andre delen av familien min begynte å migrere til Frankrike. Ingen hadde reist tilbake til Kambodsja siden 1975. Da jeg var tretti, ville jeg dra dit. Jeg var den første som åpnet døren på nytt. Der var det kusiner, en onkel som var psykiater i Phnom Penh. Han er en ekspert på psykisk helse som deltok i rettssaken mot de røde khmerene. Ka Sunbaunat var professor ved det medisinske fakultet i Phnom Penh og etablerte en hel avdeling for psykisk helsehjelp til barna til bødlene og ofrene, der vestlig medisin og asiatiske behandlingsmetoder møtes. Da jeg bestemte meg for å dra til Kambodsja, dro jeg for å møte ham. Han hadde samlet sammen informasjonen og forklarte meg hva han hadde opplevd. Han ble værende for å gjenoppbygge landet sitt, han er en motstandsdyktig person. Ka Sunbaunat var en farsfigur for meg. Jeg hadde lest historier om spontan adopsjon der, etter folkemordet, mange barn ble sittende uten foreldrene sine og ble adoptert av andre familiemedlemmer. Denne onkelen foreslo derfor å adoptere meg! Vi ringte faren min, og han takket ja, det var veldig vakkert.